Fiske etter ørret på Mjøsa forbindes gjerne med trolling, men det finnes også andre måter å komme i kontakt med storvokste prikkefanter i Norges største innsjø. I år har det nærmest gått inflasjon i antall spinnfiskefangster på sosiale medier, noe som resulterte i at undertegnede tok turen opp til nordenden av Mjøsa for å prøve lykken en kald novemberdag.
Jeg har tidligere hatt noen trollingturer etter ørreten på Mjøsa om våren og lyktes bra, det kan du lese om her. Mjøsa er på ingen måte en innsjø jeg kjenner veldig godt, men jeg fikk god hjelp av både Arild Falkfjell i Team Falken og Hans-Ivar Hagesveen i Øvre Mjøsa Båt i forkant. Det å ha kompiser i trollingmiljøet på Mjøsa er absolutt ingen ulempe, i tillegg til konkrete tips om områder jeg burde sjekke ut var rådet klart; finn lågesilda, så finner du ørreten.
Med disse tipsene i sekken drar jeg ut fra båtrampa på Vingrom fredag morgen, full av selvtillit og med godt håp om å få landet en ørret eller to under spinnfiske, dette til tross for at temperaturen i lufta er nær frysepunktet og nordavinden blåser friskt.
På forhånd hadde jeg plukket meg ut et knippe ulike agn fra katalogen til Daiwa, men etter å ha rekognosert litt finner jeg fort ut at både byttefisk og rovfisk står dypt, fra ca. 15 meter og dypere.
Valget faller derfor på en Prorex Metal Vib, et såkalt "vibrasjonsagn" som kan kastes langt og synker relativt fort. Med i esken følger det også med et spinnerblad som du kan velge å sette på ved å fjerne bakerste treblekroken, noe jeg velger å gjøre. Med spinnerbladet montert mister selve kroppen litt av vibrasjonseffekten, men til gjengjeld gjør selve spinnerbladet mye ut av seg, selv ved svært sakte innsveiving.
Taktikken for dagen er altså å kjøre rundt til de områdene jeg har fått tips om, og lete etter silda. Fordelen med å spinnfiske er jo at dersom du først treffer på sildestimer med jagende rovfisk, så får du fisket mye mer grundig i dette området enn en trollingbåt, som vil bruke tid på å snu og passere tilbake over samme området. Ulempen er jo at det tar tid å finne ut hvor fisken står og det går naturlig nok bort en del tid til å lete.
Når jeg ankommer et område jeg vil teste, bruker jeg dybdekart sammen med ekkolodd for å lete etter stimer med byttefisk, i dette tilfellet lågesild. Med elmotoren i autopilot kan jeg drifte sakte, samtidig som jeg fisker effektivt av områdene jeg leter i. Særlig kan sidescan være et godt hjelpemiddel under slikt fiske, og jeg finner flere ganger sildestimer som befinner seg både 20, 30 og 40 meter til side for båten som jeg kaster på.
Timene går, og til tross for at jeg flytter meg rundt og finner flere mindre stimer som kan være sild, får jeg ikke kontakt med rovfisken. Jeg oppsøker også et av de mest populære områdene nå på høsten, hvor det er tatt en rekke fine fangster siste ukene, men også her er det stille. Jeg teller 3-4 spinnfiskere på land i dette området, men heller ikke disse ser ut til å lykkes. Utover ettermiddagen daler derfor selvtilliten i takt med lufttemperaturen, og i det sola forsvinner ned bak åsryggen på Biri bestemmer jeg meg for å dra tilbake til området jeg startet i, og gjøre et siste forsøk der før jeg kaster inn håndkledet. Det tar ikke lang tid før jeg finner flere stimer på sidescan, og i motsetning til hvordan disse oppførte seg på formiddagen kan jeg nå se på formen at det er jagende fisk rundt dem. Et godt tegn!
Arild Falkfjell tipset meg om at lågesilda vanligvis opptrer som en avlang stim på skjermen, men når den blir jaget, så vil den strekke seg i høyden, slik som for øvrig all byttefisk i stim gjerne gjør, for å komme seg unna rovfisken. I bildet under har jeg zoomet inn for å vise at det i dette tilfellet befinner seg en rovfisk rundt stimen, man ser helt tydelig at stimen har endret formasjon for å komme seg unna.
Jeg kaster to eller tre kast på denne stimen før jeg endelig får kontakt med noe tungt i enden av snøret, fisken tar under nedslippet helt nede ved bunn. Etter en kort men intens kamp hvor ørreten har flere saltoer opp over vannet kan jeg endelig lande den trygt i håven!
Etter 6 timers fiske i kulde og sur nordavind lykkes jeg altså endelig med å lande en ørret under spinnfiske, på det som ville vært et av de siste kastene for dagen. I Mjøsa målestokk er ikke fisken kjempestor, men for undertegnede er ørret på drøye 56cm og i overkant av 1,5kg slett ikke noe å kimse av. En kjempemorsom kamp og fin avslutning på dagen!
Alt i alt en veldig fin tur, ikke bare var det spennende å endelig få ta en tur til Mjøsa igjen, men at jeg lykkes med å lande en godkjent ørret under spinnsfiske på første forsøk var veldig gøy! Jeg tar også med meg hjem noen erfaringer fra dagen som jeg tenker å dra nytte av på neste tur, for jeg kommer garantert tilbake for å spinnfiske mer etter prikkefanter neste år! Stor takk til Arild og Hans-Ivar som raust deler av sin erfaring her oppe, jeg kunne fort dratt hjem som munk uten dem.
Hilsen Atle